Et litt annerledes blogginnlegg i dag..
Men jeg har et lite hjertebarn, og det er at barn bør spise grønnsakene sine. Og særlig er det kanskje viktig når mange slike matvarer som kresne barn liker og lever på, som pasta og brød, ikke er et alternativ. Jeg er heldig med barn som liker å prøve ut nye smaker og grønnsaker, men også hjemme hos oss får jeg av og til rynkeneser og "æsj, hva er det?"
Et viktig poeng for oss, er at mat skal være spennende og gøy, -og ikke tvang. Men hvordan gjøre grønnsaker til noe positivt da?
Vel, en løsning for oss, er å følge grønnsakene fra frø til talerken. Det er en helt utrolig glede for både store og små å kunne høste, tilberede og spise grønnsaker som en har fulgt helt fra frøet ble lagt i jorda!
Så her følger en liten billedkavalkade av våre grønnsaksopplevelser denne sommeren her. Vi gleder oss allerede til det blir såsesong igjen!
(og man trenger hverken hage eller en gang balkong for å dyrke litt, en vinduskarm med sol og noen melkekartoner eller potter er supert til gulrøtter for eksempel!)
Her har barna og jeg sådd frø i pappkrus og plastikkpotter. Vi ante virkelig ikke hva vi dreiv med, så vi forsøkte å følge anvisningene på pakkene. Veldig koselig (og ganske grisete) aktivitet å gjøre sammen. Barna laget hull i jorda og puttet frøene oppi, og jeg skrev små skilt med navn på planten. Etterhvert fikk vi litt mer dreisen på å lage små såpotter av avispapir.
etter såingen kan ventetiden bli litt lang for små utålmodige sjeler. Men vi vannet ofte med spruteflaske og holdt aktivitetsnivået oppe.. og så kom de aller første spirene, til stor jubel fra både små og store!
Og så skjedde det jo brått noe fra dag til dag! Veldig gøy å se hvordan de ulike spirene utviklet seg til forskjellige planter, -og barna likte å gjette på hvilke planter som ville bli hva!
I Mai begynte vi å kunne sette ting ut! Det var veldig moro. Veslebjørn likte å hakke løs mose og gress fra der vi skulle ha kjøkkenhagen, og Storesøster lite å sette en og en liten spire ned i jorda.
Vi laget oss en salatvegg også. Veldig populært utover sommeren å gå og forsyne seg med noen salatblader som snacks. Hadde vel aldri trodd jeg skulle si setningen "unger, ikke spis dere mette på salat nå da, det er straks middag!" Men det gjorde jeg altså. Faktisk flere ganger.
Og så etterhvert kom de første blomstene og kartene. Barna fulgte nøye med fra dag til dag om tomatene ble rødere eller agurkene større;
Jeg tror vi var selvforsynt med salat, agurk og tomat for det meste av sommeren. Og etterhvert kunne vi høste resten. Å for en glede! Det er helt magisk å dra en gulrot opp av jorda.
Når man høster grønnsaker må man også vaske de rene for jord. En oppgave barna gikk inn for med stor entusiasme.Og så var det litt færre grønnsaker da de var ferdig enn da de begynte...
Også blir hjemmedyrka grønnsaker så inmari kule! De blir digre eller bittesmå, og får snodige fasonger. Og smaker ekstra godt, i følge Velsebjørn. Her med en av flere veldig rare veldig kule squash fra hagen.
En grønnsak både han og søsteren nektet å spise før vi hadde dyrket den selv. Nå er den snop.
Jeg har trua på at nettopp det å følge grønnsakene, bli kjent med hele prosessen, jobbe litt for å få de til å gro og få prøve de ut i både rå og tilberedt form, gjør noe med barnas forhold til å spise dem. Jeg merker iallefall en langt større entusiasme for grønnsaker etter at vi begynte å dyrke dem selv.
Det er ikke så stort poeng å bli selvforsynt, jeg tror det viktigste for barna er å vite hvor grønnsakene kommer fra. Å få et eierforhold til prosessen, og føle stolthet ved at det vokser og gror og blir noe de kan spise.
Og så må man noen ganger være åpen for merkelige middagsforslag fra de på under meter'n. Som denne salaten her, satt sammen av grønt fra hagen og fine grønnsaker som ungene kjøpte på søndagsmarked på Karljohansvern i Horten;
En middagssalat bestående av agurk, rødbete, nepe og gressløk. Ikke det beste Mammaen i huset hadde smakt, men den yngre garde syns det var herlig.
Og mammaen holdt kjeft og spiste grønnsakene sine.
